Da jeg våknet, var det første jeg så et fremmed tak.
Hvor er jeg, hvem sin sofa sover jeg på?
Panikken kommet snikende raskere en jeg kunne taklet den.
Best å be herren om nåde før jeg reise meg opp.
Men min bønn ble aldri hørt, i alle fall ikke av noen som ønsket meg godt. Skallen eksploderte og jeg kunne fastslå at dette kom til å bli en av disse virkelig tunge Søndagene.
Men hva husker jeg egentlig fra i går?
Dette er i alle fall helt innlysende.
Jeg har festet, festet med en som kan feste bedre en meg.
Det kom ikke som noen overraskelse at jeg hadde sovnet, liggende med klærne på og med en flaske whisky under armen.
Jeg ser meg rundt og konstaterer at jeg ikke er hjemme. Så absolutt ikke.
Min sinnstilstand tillot meg nå en røyk og de siste dråpene av flasken.
Det fremmede rommet er ikke et overdådig eller påkostet rom, men et skittent mørkt og røykfullt rom. Seng, bord, pc, vask. Det er alt.
Foran vinduene henger det tunge mørke gardiner som slipper inn en liten stråle med sollys som skjærer gjennom rommet. Denne lille solstrålen er alt som vitnet om at regnet fra i går kveld har blåst bort og en vakker morgen har meldt sin ankomst.
Jeg stumpet røyken og ser meg rundt i leiligheten gjennom rødsprengte øyne.
Noe er galt, fryktelig galt. Jeg har en ukjent, nærmest skremmende smak i munnen.
Så går det opp for meg med et stikk i magen hva som har skjedd.
Den uventede gjesten, byturen, whiskyen (e)., fylleturen.
Den fremmede smaken må være…!
I går dukket Max opp og banket på min dør, uanmeldt. Alltid uanmeldt.
Max er ingen spesielt god venn eller spesielt gammel venn, men han er godt selskap når selskap trenges.
- Hvordan går det med deg Max? (Han heter selvsagt ikke Max, men det er da heller ingen betydning hva hans egentlige navn er.)
- Strålende. Fått lønninga mi i dag, klar for en fest?
Han strålte faktisk og så ikke så sliten ut som sist vi møttes.
- Har jeg noen gang sagt nei til deg Max?
Smilte jeg. Men smilet famlet fort.
Eee… nei Max, nei! Ikke skjenk deg den der her inne.
Max som er en livs nytende anarkist, er godt påvei til å fylle et av whiskyglassene minne med Jack Daiel`s mitt i stua mi.
Jack… whisky brygget på mais. På mais! Amerikanernes svar på god whisky.
Dette er langt fra en vellykket imitasjon av skottenes nasjonale stolthet.
Jeg er jo for faen familie far nå. Ikke i mitt hjem. OK!
- Men, men, men? Ungen og kjærringa de er jo bortreist?
Jeg skal ikke sitte ved vinduet, lover at ingen skal se meg, sverger..
Det kan da ikke skade?
”Jeg skriver aldri noe moralsk, jeg unngår det.
Det er ikke fordi jeg ikke tror på de grunnlegender moralske verdier.
Jeg har en god oppfatning av hva som er rett og galt. Men det ville være hyklersk av meg og heve en moralsk pekefinger mot andre, når jeg så altfor ofte, uten skam eller anger, velger bort moralens leveregel.”
Så jeg lar Max drikke skammens whisky, han er jo en ”tapt sjel” uansett.
Et sted langt inne i kroppen min gjemmer det seg en liten helt.
I alle fall noen eller noe som ønsker å være en helt. Kanskje jeg kan redde denne mannen? Kanskje det da ville rense min egen, ikke helt uskyldige sjel?
La gå Max, jeg blir med, men skal du ikke heller smake litt på denne skotske singel malten? Jeg smiler nærmest forførerisk og drar frem en Glen Grant. Her skal fornuft snakkes, vett bankes inn. Ekte whisky nytes.
Har du tro på en lykkelig slutt her??
Jeg kastet meg med på fyllkvelden hans, mens jeg underveis holdt den ene moralske talen etter den andre. Han nektet konsekvent singel malten, det hadde noe med prinsipp, svarte han.
( Jeg tror det hadde noe med å irritere meg å gjøre.)
Men ville han ikke høre på fornuft, så skulle han tvinges til fornuft. Så det så.
Jeg var like målrettet som en misjonær i et land som allerede har en religion. Feil religion, feil tro. Ikke min tro.
Men da kvelden hadde blitt natt, og natten visket om at det snart var morgen, var vi mer drita en Rolling Stones' var under hele 60-70tallet.
”Chrash and burn and never learn!”
Vi snublet hjem til leiligheten hans, hvor jeg fikk låne sofaen.
Jeg er full, utslitt og dødstrøtt. Han slenger seg ned foran Pc`n.
Jeg hadde feilet, eller hadde jeg bare ikke lykkes?
Max var fortsatt Max. Jack Daniels drikkende Max. (Vi hadde begge fortsatt litt igjen i flaskene). Jeg var redusert til en ynkelig, snøvlende, misjonær. Omvendelsen hadde vært totalt fiasko. (Hva hadde jeg egentlig ventet?)
- Faen Max, hvorfor gjør du dette med livet ditt? Du tar selvmord, selvmord Max.
For pokker, du står i en myr og snart er det for sent. Gi meg i det minste en forklaring.
Lyden fra tastaturet stilner,
- Dødens myr? Den har jeg ikke hørt før.
Max snur seg rundt mot meg, og i det blålige lyset fra pc skjermen, ser jeg sliten ung mann. Ikke et vrak, men en sliten ung man.
Selvfølgelig vet jeg at det å flørte med amerikansk sprit er omtrent like trygt som å flørte med en mindreårigdatter av en mafiaboss.
Men jeg gir faen, og har gjort dette så lenge at jeg knapt nok husker hvordan det var å ikke gi faen. Du, som alle andre, tror at vi lever i et Utopia som flyter over av dyr-og eksklusiv brennevin. Det er deres livsløgn. Aksepter det.
Han snudde seg tilbake til pc`n og sa ikke mer. Jeg ville si no, noe som ville hjelpe. No trøstende eller en reprimande kanskje. Tvinge han til å forstå.
I stedet sovnet jeg, det var det enkleste. For jeg er tross alt ingen reddende helt.
Fem timer senere hadde jeg våknet på en fremmed sofa med en whisky flaske under armen. Jeg hadde forvirret sett meg rundt i leiligheten, tent meg en røyk og drukket fra whisky flasken. Men ikke fra min whisky flaske….
Max, den sleipe jævelen, hadde før han selv tuslet til sengs, byttet ut restene av min Glen Grant med sin egen Jack Daniel`s.
Det var denne whiskyen som jeg nå satt og helte i meg, det var dette som var den fremmede smaken, den fryktelige følelsen av whisky brygget på mais. Jeg skrek selvsagt, som et offer, for et offer hadde jeg blitt. Smaksløksvoldtektsoffer, og her er min anmeldelse av Jack…
Jack Daniel's 40%
70 cl Kr. 389,90
USA
Smaker som tam cola med sprit, eller kanskje sprit med tam cola. Innslag av frukt, ingefær, vanilje og litt kryddertoner. Ikke mye og skryte av, men hey,
Hver sin smak og hver sin bak....
No comments:
Post a Comment