Lagavulin 12 Years Old

Om du noen gang er i det skotske høylandet, må du komme deg til en liten by ved navn Dingwall. Dingwall ligger et sted litt vest for Inverness.

Når du har kommet deg til Dingwall, tar du riksveien 834 Nord Vest til du krysser riksvei 835. Følg den Nord til du kommer til Loch Glascarnoch.

Når du er kommet til Loch Glascarnoch tar du av ved første avkjøring (dette er en lite synlig grus vei) mot en lite kjent skog som heter Strathvaich Forest. Følg denne grusveien ca en times tid, så kan det muligens hende, om du er sånn passe heldig, at du støter på Strathvaich`s Hell.

Strathvaich`s Hell er et gammelt skotsk vertshus. Du har selvsagt ikke hørt om dette vertshuset, hvorfor skulle du ha hørt om et bortgjemt vannhull langt ute i de høylandske skoger?

Vertshuset er et stort vindskjevt hus i laftet tømmer,
to etasjer og med mange vinduer som det strømmer lys ut av.
Tre trappetrinn i stein fører opp til en stor inngangsdøra i mørk eik.
Over døren blinker et gammelt neon skilt i rødt:
Strathvaich`s Hell. Pub og vertshu. s`en på vertshus har sluttet å lyse.

Det er en av disse kalde og regnfulle høst kveldene at jeg finner meg selv stående på det som knapt nok kan kalles for en traktorsti, og myse gjennom regnet mot Strathvaich`s Hell.

Jeg prøver å tenne en gjennom våt sigarett, men gir opp og slenger den i grøfta.
Jeg drar kragen på jakken min tettere rundt halsen og små løper de siste meterne bort til steintrappen. Der blir jeg stående med hånden rundt eikedørens messinghåndtak.

Dempede stemmer og spredte rop og latter høres fra innsiden.

Det virker som om lokalet er fult til randen i kveld, ingen vits i å stå nølende her ute i regnet, sier jeg til meg selv og dyttet opp eike døren. Jeg blir møtt av en behaglig varme og en vegg av tykk tobakksrøyk, som ligger som et teppe over lokalet.

Puben er stort og har en lang bardisk med en svingdør inn til kjøkkenet til høyre for inngangsdøren. En stor peis med varm ild knitrer koselig helt i enden av lokalet til venstre for inngangen og mellom bardisken og peisen er det en tretrapp med kraftig gelender som fører opp til andre etasje og vertshusets mange gjesterom.

Rundt om i lokalet er det trestoler, trebord og benker med feststemte mennesker.

Lokalet er sannelig fullt i kveld.

Jeg børster av meg regnet og knepper opp jakka, mens jeg går over til baren. Det er et par fjes jeg drar kjensel på, men ingen av dem er kjente nok til at jeg kommer til å sette meg ved bordet deres. Heldig vis. Det er slik jeg liker det best.

Bartenderen, ei slank mørkhåret jente med sorte tett sittende skinn bukser og hvit kort topp, står med ryggen til og pusser på et øl krus. Hun har gyllen brun hud og en tatovering av en tynn sort drage som kveiler seg rundt overarmen hennes.

- Et glass Lagavulin, Cask Strength, dropp isbitene og la flasken stå igjen, sier jeg mens jeg slenger noen spenn på bardisken.

Den mørkhårede bartenderen snur på hodet slik at et vakkert smalt ansikt kommer til syne.
- Ok tøffen. Whisky uten isbiter. Et skjevt smil brer seg over smale fyldige lepper, mens det glimter grønt i to granskende smaragdgrønne øyner.

Hadde jeg ikke vært gift, tenker jeg og blunker til henne før jeg tar glasset og flasken med meg bort til et ledig bord innerst i lokalet. Der kan jeg nyte 12åringen i ro og mak….

Fantasien fører meg ofte vekk fra det dagligdagse og til det fantaserte når jeg slapper av med en utenom det vanlige, helt enestående Cask Strength whisky, som denne 12 år gamle Lagavulinen. Dette scenarioet er selvsagt langt fra en virkelighetens hverdag.

Kanskje det ikke gjør noe med et oppdiktet utgangspunkt på denne anmeldelsen?
Det er jo ikke noe nytt fra min kant at jeg har kjøpt en røykfull og kraftig Islay whisky.
At det også er en Cask Strength er jo naturligvis ikke en sensasjon det heller.

Når jeg tenker etter, har så godt som samtlige av whiskyanmeldelsene minne dreid seg om røykfulle Islays. Unntak har det jo vært, bevares. Men det ville bare bli en gjentagelse av gamle ord, det å fortelle om den lille øya og dens fantastiske destillerier.

Så jeg hopper rett på anmeldelsen.

Lagavulin Special Release Natural Cask Strength

12 Years Old
Skottland, Islay
100% Maltet bygg
Lagret i Amerikansk eikefat
Alkohol 57,5%

Lagavulin 12 Years Old kommer fra en av Islays mest kjente og tradisjonsrike destillerier, og dette synes umiddelbart. Etuiet som flasken kommer i, er stilig designet i sort mens flasken er maskulin, røff og klassisk skotsk.

Innholdet.
12 år på et gammelt bourbonfat har gitt en kraftig varm og smoky lukt, som miner nesten litt om medisinsk hostesaft. Sånn som vi fikk på 80-tallet og som inneholdt 80% alkohol.

Hostesaften som virket.

Og om hostesaften virket på 80-tallet, så vil denne Lagavulinanen virke i dag.
Med sinne 57,5 % røsker, varmer og smører whiskyen sjela de enten du er syk eller ei.

Etter denne umiddelbare smaksoppvisningen, summerer alt seg langsomt ned til en blanding av sjokolade og cubansk cigar som sitter i lenge og vell, til du igjen tar deg en slurk og det hele gjentar seg som en fantastisk absurd dans, om igjen og om igjen….

Lagavulin Special Release Natural Cask Strength 12 Years Old
er (vil jeg påstå) av det beste som har kommet fra Islay.
En voksen, sprek og spennende whisky.
Den absolutte må ha whiskyen ; )

“The strange horse of suinabhal” - Bay William Black

I hef been in Isla more as tree times or two times myself, and i hef been close to the “Lagavulin” Distillery, and I know that it is the clear watter of the spring that will make the “Lagavulin” Whisky just as fine as new milk.

Lagavulin

Lagavulin 12 lages i forholdsvis begrensede mengder og tilhører Special Releases-serien. Men Vinmonopolet har bestemt seg for å ta denne kraftige røykwhiskyen fra Islay inn på grunnsortimentet, og whiskyfans her i landet skal kunne få tak i denne like lett som en Upper Ten. Det er "bare" tappet cirka 25000 flasker totalt av Lagavulin 12 i år, og Norge får 25% av hele partiet!