Smokehead Islay Single Malt Whisky

POWERFUL Fresh MONSTROUS Kippers EXPLOSIVE Briny SMOKY Long finish PHENOLIC Balanced BOISTEROUS Robust OUTRAGEOUS Seaweedy VIGOROUS Toffee INTENS

Smokehead Islay Single Malt Scotch Whisky er alt dette og mer. Men først og fremst er dette whiskyen, som en gang for alle, dreper myten om at whiskydrikkere utelukkende er skjeggete, skotske Moonshiners som alltid er på vakt overfor toll- og avgiftsdirektoratet, mens de spiller på sekkepipe og danser rundt i kilt…

Med sin heftige rock ’n roll design appellerer Smokehead til den urbane og motebevisste krigeren, hvis slagmark ikke lenger er på slettene ved Hadrians mur, men i taxi-køen halv tre en lørdagsnatt.

Rock ’n Roll needs Rock ’n Roll whisky

Så hva er egentlig greia med denne Smokehead’en?

Smokehead er for det første en Islay whisky. Det som kjennetegner whiskyene fra Islay, er en barsk og maskulin smak, med mye torv, røyk og krydder. Smokehead bærer preg av å være ekstra Smokehead. Denne tunge røyk- og torvsmaken kommer blant annet av at torv blir brukt som brensel under bryggets tørkeprosess. Kornet blir regelrett røyket og trekker til seg røyksmaken.

Smokehead er et satsingsprosjekt fra Ian Macleod Distillers, om å nå ut til den moteriktige, moderne mannen i alderen 25-30 år, med stor sans for torvpreget whisky. Så hva må til for å vekke interessen hos den moderne mannen? Svaret er innlysende: design! Og skal man ha fet design, ja, da gir man Londonfirmaet Navyeblue design group oppgaven med å gi whiskyens flaske og etui et kult utseende. Dette har de også gjort til gangs.

Smokehead er for tiden det heftigste man kan kjøpe til barskapets samling av brennevin. Med hardtslående adjektiver som Robust, Smoky, Outrageous, Monstrous og Exsplosive godt synlig på etiketten, legger ikke Ian Macleod Distillers skjul på at dette er en røykfylt Islay single malt whisky. En Rock ’n Roll whisky. Og ikke minst; med sin enkle, røffe flaske i sort, hvitt og kobber, vil Smokehead så absolutt skille seg ut og imponere dine venner...

Ekstra moro er det jo med alle ryktene og hemmeligholdelsen om oppskrift og hvilket destilleri som produserer whiskyen. Mye har blitt sagt om dette, og mange har spekulert, men få våger å tippe noe som helst… Dog, kan det kanskje være noe Caol Ila i den? Igjen, det blir for spekulativt.

Vi får heller holde oss til hva Ian Macleod har sagt om deres nyfødte...

"It’s like a cannonball - an explosive rollercoaster of peat, smoke and spice with some delicate sweetness. The single malt flavour is described as fresh, fruity and immense, with notes of sherry, iodine, toffee, smoke and sea salt. The taste hits the palate at once with cocoa, peat and some honey sweetness, before exploding with peppery spice and more earthy peat.

Ja, det var Ian Macleod, det. Men hva syntes egentlig jeg om Islay`s nye stolthet?

Helt siden jeg leste om Smokehead på onlymalts.com har forventningene til denne rakker`n vært store. En Islay Single Malt påtenkt (noen vil kanskje gå så langt som å si «forbeholdt») den unge og moderne - klart slikt vekker interesse hos enhver whiskydrikker som enda ikke har passert den gale siden av 30åra.

Og skuffet ble jeg ikke der jeg stod på polet og tok imot en bestillingsvare med et design så helvetes tøft, at det kun er liveopptredenen fra hardrockgutta i Comshots som har gjort et tilsvarende førsteinntrykk. Det glapp noe slikt som” Se så sexy denne er” ut av meg, da jeg skulle betale i kassen. Kassadamen ble nok heller bekymret enn imponert.

Men nå skulle ikke jeg gi en detaljert skildring av hendelsesforløpet som førte til at jeg fikk whiskyen, men en anmeldelse av whiskyen….

Smokehead har den forventede, tunge «røyk, torv og sjøgress»-lukten som Islayene flest. Det smaker herlig av torv, krydder, og selvsagt masse røyk. En middels dyp gyllen og kraftfull whisky, med nokså konsentrert og lang ettersmak. Men Smokehead har en skuffende lav alkoholprosent (43 %), som gjør at den ikke røsker nevneverdig i drøvelen. Det blir litt som å høre på ynglingslåta, men til din store skuffelse uteblir refrenget som du sitter og gleder deg til. (Tenk om whiskyen også hadde kommet som Cask Strength)

Kort summert er Smokehead Islay Single Malt Scotch Whisky, en grei Islay single malt, dog med litt lav ”drøvelrøsk”-faktor. Men med en design som alene er nok til at jeg hadde kjøp flaska. Når prisen for en 0,7 liter er på behagelige 399 kroner, anbefaler jeg på det sterkeste å velge akkurat denne whiskyen ved neste tur på polet.

For ytterlige informasjon anbefales et besøk på Smokeheads råtøffe nettside: www.smokehead.co.uk

Avslutningsvis kan vi jo kose oss med disse linjene fra en Irsk skåltale,

«When we drink, we get drunk. When we get drunk, we fall asleep. When we fall asleep, we commit no sin. When we commit no sin, we go to heaven. So, let`s all get drunk, and go to heaven! »

God fornøyelse….

Ardbeg Singel Islay malt Scotch whisky, ten years old

På en lite synlig parkeringsplass i et lite kjente boligområde utenfor Oslo, har en gammel mørkerød Mazda 626 mistet viljen til å leve. Bilen har i lengre tid stått parkert på en gressflekk ved parkeringsplassen, som var den eneste ledige plassen å parkere bilen, da bilen ble parkert.

Flere dager med regn har ført til at bilens tynne dekker har satt seg fast. Sjåføren prøver og sette bilen i revers, men de tynne dekkene bare spinner opp søle og jord. Han setter så bilen i først gir og gir gass. Bilen spyr ut mørk eksos fra det ødelagte eksosanlegget uten videre resultat. Føreren stanser bilen og dunker hodet mot rattet et par ganger før han bestemmer seg for at det heller ikke var særlig lurt.

Den unge mannen som stiger ut av fører siden er høy og smal om midjen. Håret er kort og mørkt med en bustete pannelugg som delvis skuler et par briller og blå øyner. Ansiktet er smalt med mørke skjegg stubber som vitner om en dårlig start på dagen. Munnen hans er stram mens han banner sint gjennom tennene til 626.

Innerst inne vet mannen at løpet er kjørt, han blir nødt til å gå den lange veien til vinmonopolet. Han kikker oppover veien og sukker, før han sparker til bilen en siste gang og fortsette videre til fots...

Ardbeg Singel Islay malt
Scotch whisky, ten years old.
479kr.

Så har jeg igjen troppet opp på vinmonopolet for å stifte videre bekjentskap med whiskyer fra en liten øy ved navn Islay, som ligger på Hebridene, vestkysten av Skottland. Dagen startet ikke akkurat problemfritt, men humøret steg betraktelig da jeg bestemte meg for å kjøpe Ardbeg, ten years old som så mange har anbefalt meg.

Regnværsdager er jo perfekte dager for å sitte inne å skrive whisky anmeldelser.

Ja, jeg er klar over at gutta boys, med hår både på rygg og i ræv, opererer med flere hundre ulike smaks- og luktbeskrivelser, og at de kan dra ut opptil 30 ulike nyanser av en enkelt maltwhisky.

Mens jeg, jeg leser i den lille koselige brosjyren, som følger med i etuiet til en vær god Islay maltwhisky. Og prøver å definere smaken der etter.

I brosjyren til min ny innkjøpte Ardbeg Single Islay Malt Scotch Whisky, står det følgende:

Ardbeg er en karakteristisk, meget lys gyllen, fyldig, ren og sammensatt whisky med kraftig torvpreg og tiltalende innslag av sjø og malt. Konsentrert og elegant Islay med lang ettersmak.

Hvordan vet man at den har en kraftig torvpreget og et tiltalende innslag av sjø, smak? Jeg bare lurer.

Jeg tar den første slurken og kan ikke si at jeg kjenner smaken av torv og sjø.

Men Ardbeg har en kraftig smak der det går i røyk og tjære. Absolutt en sterkere, mer utpreget spritsmak enn mange av sinne Islay brødre. En drøvelrøsker på 46% som sitter i munnen i evigheter og med den herlige etter smaken av pipetobakk, som jeg har forelsket meg i, etter mange lange netter med en god bok og en single malt Scotch whisky som selskap.

For og si det kort og greit, Ardbeg, ten years old er en av de virkelig gode Islayene og en klar vinner om du skal velge deg en whisky nå som høstmørket snart senker seg over oss. Frisk, med utpreget, kanskje litt sterk spritsmak.
Og om du kjenner veldig, veldig, veldig godt etter, har den en smak av sjø og torv også...

Ardbeg

Destilleriet ble etablert i 1815, men har røtter tilbake til 1794, en tid da området var dominert av smugling og illegal destillasjon. I 1977 ble Ardbeg kjøpt av Hiram Walker. Etter en periode under eierskap av Allied Distillers, ble destilleriet i 1997 kjøpt opp av sin nåværende eier, Glenmorangie.

Arran Single Cask 1996

From time to time, when inspecting casks in our warehouse our Malt Master, Gordon Mitchell discovers a cask which is maturing exceptionally well.
His years of experience and skill enable him to
determine which casks have developed the most individual and interesting character.

It is only these single casks that are bottled as the Single Cask Malts.
Each bottle is individally Signed and numbered as proof of authenticity...

Arran Single Cask 1996

Skottland, Arran
100% Maltet bygg
9 Års lagring i bourbonfat
Alkohol 56,%
Isle Of Arran Dis

Det er hetebølge over Europa, i Frankrike meldes det om 40 grader i skyggen og det er fare for liv og helse.
Temperaturen her i Oslo har for lengst steget til over tretti, og selv om ikke sjefen min sa seg enig, klagde jeg høylytt om at det var helsefarlig å jobbe under slike forhold, og at vi burde få dra hjem med betalt. Det ble ikke noe tidlig slutt i dag - heller.

Da er det godt og slappe av i solen med en kald og duggfrisk halvlite når man endelig kommer hjem.

Vist man ikke drikker for å glemme da, da må man ha sterkere saker…

Jeg tok den ekstra lange veien hjem, i en bil uten klimaanlegg, for og stå i en altfor lang kø av mennesker, med kurvene sinne fulle av fruktviner, breezere og Long Island Iced Tea`s.

Var jeg den enest der, med en kraftig single malt? Ja, trolig.

For meg er det en herlig, pirrende – endog ikke uvant følelse - det å bringe en ny whisky hjem fra polet. Dumt ikke sant, men det er en av livets små gleder, og farer.
Farer? Spør du undrende.
Ja, for kona må for guds skyld ikke oppdage at jeg (igjen) har brukt månedslønna på en dyr og eksklusiv familiekrangel.

- Du kunne fått to flasker billig sprit for den der…Hvor mange ganger har du ikke… Neidet er ikke det samme som sommerkjolen, og de sofaputene vet du at vi trengte…

Kremt! Tiltross for ambisjonene om ikke å bli oppdaget,
har det vist seg at det å holde noe hemmelig for et kvinfolk,
bare ikke lar seg utføre i praksis.

Men nok om det,
Arran Single Cask er en ung whisky fra Isle of Arran, som har det yngste destilleriet i hele Skottland. Siden whiskyen er tappet rett fra fatet (bourbonfat) og ikke blitt behandlet på noen måte, har whiskyen et alkoholvolum på hele 56%. Altså en Cask Strtength.

Arran har flere cask strength tapninger med ulike fatavslutninger. De andre tapningene er i begrenset opplag, og disse er avsluttet på fat som tidligere har inneholdt portvin, calvados, cognac, sherry, Bordeaux og Champagnefat.

Prisen på Arran Single Cask1996 er latterlig høy.

- HAHAHAHAHAH!!…

Så klart er alt som koster seks hundre spenn fordi en skotte ved navn Gordon Mitchell mener at årgangen er ekstra fin, latterlig dyrt.

Spørsmålet er om den er verdt det?

Ja, jeg tørr påstå det.

Den skottske whiskyen har et mørkt gullpreg, og minner mye om fargen på Gilde akevitt..(men ikke trekk noen likhetstegn).
Vesken har en fin duft av lys sjokolade, torv, og sjø. Noe jeg så absolutt synes er en lukt av sommer. Mon tro om den også har smaken av sommer?

Jeg innrømmer at jeg ble overrasket da jeg helte i meg den først slurken.
Man forventer liksom at den med sine heftige 56%, skal brenne som om selveste djevelen pisser i munnen din. Men isteden så har Arran Single Cask et mildt rundt anslag, med en mektig og bred smak som sitter lenge i munnen. Men med den festlige drøvelrøskinga til slutt.

For sterk for å nytes i solstolen, men perfekt styrke og smak til varme sommerkvelder på balkongen. Kanskje ikke en klassisk sommer drikk, men hvorfor drikke det naboen drikker, når han ikke skjønner en dritt uansett.

Arran Single Cask1996 er en herlig og spennende, men dog nokså dyr whisky som jeg synes du kan unne deg, så lenge kjærringa (eller gubben) ikke fatter mistanke; )

God fornøyelse og Lykke til….

Lagavulin 12 Years Old

Om du noen gang er i det skotske høylandet, må du komme deg til en liten by ved navn Dingwall. Dingwall ligger et sted litt vest for Inverness.

Når du har kommet deg til Dingwall, tar du riksveien 834 Nord Vest til du krysser riksvei 835. Følg den Nord til du kommer til Loch Glascarnoch.

Når du er kommet til Loch Glascarnoch tar du av ved første avkjøring (dette er en lite synlig grus vei) mot en lite kjent skog som heter Strathvaich Forest. Følg denne grusveien ca en times tid, så kan det muligens hende, om du er sånn passe heldig, at du støter på Strathvaich`s Hell.

Strathvaich`s Hell er et gammelt skotsk vertshus. Du har selvsagt ikke hørt om dette vertshuset, hvorfor skulle du ha hørt om et bortgjemt vannhull langt ute i de høylandske skoger?

Vertshuset er et stort vindskjevt hus i laftet tømmer,
to etasjer og med mange vinduer som det strømmer lys ut av.
Tre trappetrinn i stein fører opp til en stor inngangsdøra i mørk eik.
Over døren blinker et gammelt neon skilt i rødt:
Strathvaich`s Hell. Pub og vertshu. s`en på vertshus har sluttet å lyse.

Det er en av disse kalde og regnfulle høst kveldene at jeg finner meg selv stående på det som knapt nok kan kalles for en traktorsti, og myse gjennom regnet mot Strathvaich`s Hell.

Jeg prøver å tenne en gjennom våt sigarett, men gir opp og slenger den i grøfta.
Jeg drar kragen på jakken min tettere rundt halsen og små løper de siste meterne bort til steintrappen. Der blir jeg stående med hånden rundt eikedørens messinghåndtak.

Dempede stemmer og spredte rop og latter høres fra innsiden.

Det virker som om lokalet er fult til randen i kveld, ingen vits i å stå nølende her ute i regnet, sier jeg til meg selv og dyttet opp eike døren. Jeg blir møtt av en behaglig varme og en vegg av tykk tobakksrøyk, som ligger som et teppe over lokalet.

Puben er stort og har en lang bardisk med en svingdør inn til kjøkkenet til høyre for inngangsdøren. En stor peis med varm ild knitrer koselig helt i enden av lokalet til venstre for inngangen og mellom bardisken og peisen er det en tretrapp med kraftig gelender som fører opp til andre etasje og vertshusets mange gjesterom.

Rundt om i lokalet er det trestoler, trebord og benker med feststemte mennesker.

Lokalet er sannelig fullt i kveld.

Jeg børster av meg regnet og knepper opp jakka, mens jeg går over til baren. Det er et par fjes jeg drar kjensel på, men ingen av dem er kjente nok til at jeg kommer til å sette meg ved bordet deres. Heldig vis. Det er slik jeg liker det best.

Bartenderen, ei slank mørkhåret jente med sorte tett sittende skinn bukser og hvit kort topp, står med ryggen til og pusser på et øl krus. Hun har gyllen brun hud og en tatovering av en tynn sort drage som kveiler seg rundt overarmen hennes.

- Et glass Lagavulin, Cask Strength, dropp isbitene og la flasken stå igjen, sier jeg mens jeg slenger noen spenn på bardisken.

Den mørkhårede bartenderen snur på hodet slik at et vakkert smalt ansikt kommer til syne.
- Ok tøffen. Whisky uten isbiter. Et skjevt smil brer seg over smale fyldige lepper, mens det glimter grønt i to granskende smaragdgrønne øyner.

Hadde jeg ikke vært gift, tenker jeg og blunker til henne før jeg tar glasset og flasken med meg bort til et ledig bord innerst i lokalet. Der kan jeg nyte 12åringen i ro og mak….

Fantasien fører meg ofte vekk fra det dagligdagse og til det fantaserte når jeg slapper av med en utenom det vanlige, helt enestående Cask Strength whisky, som denne 12 år gamle Lagavulinen. Dette scenarioet er selvsagt langt fra en virkelighetens hverdag.

Kanskje det ikke gjør noe med et oppdiktet utgangspunkt på denne anmeldelsen?
Det er jo ikke noe nytt fra min kant at jeg har kjøpt en røykfull og kraftig Islay whisky.
At det også er en Cask Strength er jo naturligvis ikke en sensasjon det heller.

Når jeg tenker etter, har så godt som samtlige av whiskyanmeldelsene minne dreid seg om røykfulle Islays. Unntak har det jo vært, bevares. Men det ville bare bli en gjentagelse av gamle ord, det å fortelle om den lille øya og dens fantastiske destillerier.

Så jeg hopper rett på anmeldelsen.

Lagavulin Special Release Natural Cask Strength

12 Years Old
Skottland, Islay
100% Maltet bygg
Lagret i Amerikansk eikefat
Alkohol 57,5%

Lagavulin 12 Years Old kommer fra en av Islays mest kjente og tradisjonsrike destillerier, og dette synes umiddelbart. Etuiet som flasken kommer i, er stilig designet i sort mens flasken er maskulin, røff og klassisk skotsk.

Innholdet.
12 år på et gammelt bourbonfat har gitt en kraftig varm og smoky lukt, som miner nesten litt om medisinsk hostesaft. Sånn som vi fikk på 80-tallet og som inneholdt 80% alkohol.

Hostesaften som virket.

Og om hostesaften virket på 80-tallet, så vil denne Lagavulinanen virke i dag.
Med sinne 57,5 % røsker, varmer og smører whiskyen sjela de enten du er syk eller ei.

Etter denne umiddelbare smaksoppvisningen, summerer alt seg langsomt ned til en blanding av sjokolade og cubansk cigar som sitter i lenge og vell, til du igjen tar deg en slurk og det hele gjentar seg som en fantastisk absurd dans, om igjen og om igjen….

Lagavulin Special Release Natural Cask Strength 12 Years Old
er (vil jeg påstå) av det beste som har kommet fra Islay.
En voksen, sprek og spennende whisky.
Den absolutte må ha whiskyen ; )

“The strange horse of suinabhal” - Bay William Black

I hef been in Isla more as tree times or two times myself, and i hef been close to the “Lagavulin” Distillery, and I know that it is the clear watter of the spring that will make the “Lagavulin” Whisky just as fine as new milk.

Lagavulin

Lagavulin 12 lages i forholdsvis begrensede mengder og tilhører Special Releases-serien. Men Vinmonopolet har bestemt seg for å ta denne kraftige røykwhiskyen fra Islay inn på grunnsortimentet, og whiskyfans her i landet skal kunne få tak i denne like lett som en Upper Ten. Det er "bare" tappet cirka 25000 flasker totalt av Lagavulin 12 i år, og Norge får 25% av hele partiet!

A Jack Daniel story

Da jeg våknet, var det første jeg så et fremmed tak.
Hvor er jeg, hvem sin sofa sover jeg på?
Panikken kommet snikende raskere en jeg kunne taklet den.
Best å be herren om nåde før jeg reise meg opp.

Men min bønn ble aldri hørt, i alle fall ikke av noen som ønsket meg godt. Skallen eksploderte og jeg kunne fastslå at dette kom til å bli en av disse virkelig tunge Søndagene.

Men hva husker jeg egentlig fra i går?
Dette er i alle fall helt innlysende.
Jeg har festet, festet med en som kan feste bedre en meg.

Det kom ikke som noen overraskelse at jeg hadde sovnet, liggende med klærne på og med en flaske whisky under armen.
Jeg ser meg rundt og konstaterer at jeg ikke er hjemme. Så absolutt ikke.
Min sinnstilstand tillot meg nå en røyk og de siste dråpene av flasken.
Det fremmede rommet er ikke et overdådig eller påkostet rom, men et skittent mørkt og røykfullt rom. Seng, bord, pc, vask. Det er alt.
Foran vinduene henger det tunge mørke gardiner som slipper inn en liten stråle med sollys som skjærer gjennom rommet. Denne lille solstrålen er alt som vitnet om at regnet fra i går kveld har blåst bort og en vakker morgen har meldt sin ankomst.
Jeg stumpet røyken og ser meg rundt i leiligheten gjennom rødsprengte øyne.

Noe er galt, fryktelig galt. Jeg har en ukjent, nærmest skremmende smak i munnen.
Så går det opp for meg med et stikk i magen hva som har skjedd.
Den uventede gjesten, byturen, whiskyen (e)., fylleturen.
Den fremmede smaken må være…!

I går dukket Max opp og banket på min dør, uanmeldt. Alltid uanmeldt.
Max er ingen spesielt god venn eller spesielt gammel venn, men han er godt selskap når selskap trenges.

- Hvordan går det med deg Max? (Han heter selvsagt ikke Max, men det er da heller ingen betydning hva hans egentlige navn er.)
- Strålende. Fått lønninga mi i dag, klar for en fest?

Han strålte faktisk og så ikke så sliten ut som sist vi møttes.
- Har jeg noen gang sagt nei til deg Max?

Smilte jeg. Men smilet famlet fort.
Eee… nei Max, nei! Ikke skjenk deg den der her inne.
Max som er en livs nytende anarkist, er godt påvei til å fylle et av whiskyglassene minne med Jack Daiel`s mitt i stua mi.

Jack… whisky brygget på mais. På mais! Amerikanernes svar på god whisky.
Dette er langt fra en vellykket imitasjon av skottenes nasjonale stolthet.

Jeg er jo for faen familie far nå. Ikke i mitt hjem. OK!
- Men, men, men? Ungen og kjærringa de er jo bortreist?
Jeg skal ikke sitte ved vinduet, lover at ingen skal se meg, sverger..
Det kan da ikke skade?

”Jeg skriver aldri noe moralsk, jeg unngår det.
Det er ikke fordi jeg ikke tror på de grunnlegender moralske verdier.
Jeg har en god oppfatning av hva som er rett og galt. Men det ville være hyklersk av meg og heve en moralsk pekefinger mot andre, når jeg så altfor ofte, uten skam eller anger, velger bort moralens leveregel.”

Så jeg lar Max drikke skammens whisky, han er jo en ”tapt sjel” uansett.
Et sted langt inne i kroppen min gjemmer det seg en liten helt.
I alle fall noen eller noe som ønsker å være en helt. Kanskje jeg kan redde denne mannen? Kanskje det da ville rense min egen, ikke helt uskyldige sjel?
La gå Max, jeg blir med, men skal du ikke heller smake litt på denne skotske singel malten? Jeg smiler nærmest forførerisk og drar frem en Glen Grant. Her skal fornuft snakkes, vett bankes inn. Ekte whisky nytes.

Har du tro på en lykkelig slutt her??

Jeg kastet meg med på fyllkvelden hans, mens jeg underveis holdt den ene moralske talen etter den andre. Han nektet konsekvent singel malten, det hadde noe med prinsipp, svarte han.
( Jeg tror det hadde noe med å irritere meg å gjøre.)
Men ville han ikke høre på fornuft, så skulle han tvinges til fornuft. Så det så.
Jeg var like målrettet som en misjonær i et land som allerede har en religion. Feil religion, feil tro. Ikke min tro.

Men da kvelden hadde blitt natt, og natten visket om at det snart var morgen, var vi mer drita en Rolling Stones' var under hele 60-70tallet.

”Chrash and burn and never learn!”

Vi snublet hjem til leiligheten hans, hvor jeg fikk låne sofaen.
Jeg er full, utslitt og dødstrøtt. Han slenger seg ned foran Pc`n.

Jeg hadde feilet, eller hadde jeg bare ikke lykkes?
Max var fortsatt Max. Jack Daniels drikkende Max. (Vi hadde begge fortsatt litt igjen i flaskene). Jeg var redusert til en ynkelig, snøvlende, misjonær. Omvendelsen hadde vært totalt fiasko. (Hva hadde jeg egentlig ventet?)

- Faen Max, hvorfor gjør du dette med livet ditt? Du tar selvmord, selvmord Max.

For pokker, du står i en myr og snart er det for sent. Gi meg i det minste en forklaring.

Lyden fra tastaturet stilner,
- Dødens myr? Den har jeg ikke hørt før.

Max snur seg rundt mot meg, og i det blålige lyset fra pc skjermen, ser jeg sliten ung mann. Ikke et vrak, men en sliten ung man.
Selvfølgelig vet jeg at det å flørte med amerikansk sprit er omtrent like trygt som å flørte med en mindreårigdatter av en mafiaboss.

Men jeg gir faen, og har gjort dette så lenge at jeg knapt nok husker hvordan det var å ikke gi faen. Du, som alle andre, tror at vi lever i et Utopia som flyter over av dyr-og eksklusiv brennevin. Det er deres livsløgn. Aksepter det.

Han snudde seg tilbake til pc`n og sa ikke mer. Jeg ville si no, noe som ville hjelpe. No trøstende eller en reprimande kanskje. Tvinge han til å forstå.
I stedet sovnet jeg, det var det enkleste. For jeg er tross alt ingen reddende helt.

Fem timer senere hadde jeg våknet på en fremmed sofa med en whisky flaske under armen. Jeg hadde forvirret sett meg rundt i leiligheten, tent meg en røyk og drukket fra whisky flasken. Men ikke fra min whisky flaske….
Max, den sleipe jævelen, hadde før han selv tuslet til sengs, byttet ut restene av min Glen Grant med sin egen Jack Daniel`s.

Det var denne whiskyen som jeg nå satt og helte i meg, det var dette som var den fremmede smaken, den fryktelige følelsen av whisky brygget på mais. Jeg skrek selvsagt, som et offer, for et offer hadde jeg blitt. Smaksløksvoldtektsoffer, og her er min anmeldelse av Jack…

Jack Daniel's 40%
70 cl Kr. 389,90
USA

Smaker som tam cola med sprit, eller kanskje sprit med tam cola. Innslag av frukt, ingefær, vanilje og litt kryddertoner. Ikke mye og skryte av, men hey,
Hver sin smak og hver sin bak....

Laphroaig Quarter Cask

Touch it. Feel the earth. Form a bond with this place and the people that live here. One of the many people bound to this place bay their love of Laphroaig whisky and all that it emboieds. Become a Friend of Laphroaig.

Denne teksten, skrevet på en liten og elegant brosjyre, faller ut av etuiet som whisky flasken ligger i. Og med den teksten i hånden, skjenker jeg meg et (over anbefalt fult) glass med Laphroaig, single islay malt whisky...

Jeg har tenkt og skrive en anmeldelse av whiskyen jeg nå holder i hånden min. Men la meg først ta dere med til begynnelsen. En venn av meg skal bli far. Gledelig, men uventet. Så for å hjelpe kompisen min gjennom det første gledessjokket, bestemte jeg meg for og stikke innom vinmonopolet. Kjøpe han en liten Cognac å kanskje en sigar. Du vet, feiring og greier.

Så sto jeg der på polet da jeg plutselig får syn på denne i hyllen med whisky:

Laphroaig Quarter Cask.
Single islay malt, Scotch whisky
Kr 440,-

Dyp gylden, røykduft på en våt høstdag i nesen, også antydning til fersken, krydder og tørkede frukter, karakteristisk i smaken med fruktrøyk, eple og vannpipearomaer, flott whisky for de litt viderekomne. Maskulin og bra.

- Maskulin er bra. Tenkte jeg med meg selv. Dessuten hvisket den del av hukommelsen min som fortsatt er i live, noe om en artikkel i Aftenposten. Hvor akkurat Laphroaig ble anbefalt på det sterkeste. Ja, da skjønner dere resten. Visa kortet gikk varmt og enda et skritt mot alkoholisme var tatt.

Så tilbake til der jeg begynte.
Jeg hadde glasset med whisky i hånden og gjorde meg klar til en beskjeden anmeldelse da det banket på utgangsdøren.

Utenfor står en høy mann med mørkebrune øyner og mørkt hår. Håret var ugredd, ansiktet ubarbert. Det var kompisen min. Han som ventet barn. Han så ikke helt pigg ut.

Hallo Christian. Kom inn kom inn, sier jeg mens jeg viser han inn i stuen.
Hvordan går det med deg? Christian slenger seg tungt ned i sofaen min.
Jeg har skallebank. Svarer han mens han gnir seg til tinningen.
Ja, det er vel mye å tenke på nå som du skal bli pappa.

Pappa? Gjentar han for seg selv som om dette var et nytt og helt fremmed ord for han.Jeg prøver meg med et vennlig klapp på skulderen hans, men han blir bare sittende og stirre ut av vinduet med et apatisk utrykk i ansiktet.

Jøss, mannen er helt satt ut. Jeg får prøvde å kurere skallebanken hans på den mest effektive måten som passer en i hans sinnstilstand. Med en ny åpnet flaske single malt Whisky.
Så jeg finner frem et glass som jeg dytter ned i hånden hans og skjenker det bredd fult. Glasset har for øvrig Scotch Whisky, skrevet med keltiske bokstaver på tvers av glasset. (Et glass jeg ofte viser frem med en viss stolthet) Og som jeg ettertrykkelig forklarte han, ekte skotske whiskyglass er de eneste glassene man kan drikke eksklusiv islay malt, Scotch whisky fra.

Denne gyllende vesken er det nærmest mennesket har kommet ”Gudenes nektar”, filosoferer jeg høytidelig mens Christian studerer glassets innhold. Jeg ventet i spenning.

Nå hva synes du? Skal du ikke smake på den. Jeg begynte å bli utålmodig.
Sa du at dette glasset var Skotsk?
Hæ? Om glasset er Skotsk? Nå irriterte han meg. Hva mener du liksom med det?
Christian smiler og rekker meg glasset. Se i bunnen av glasset ditt du.
Men for pokker! Gjennom bunnen på mitt flotte Skotske whisky glass, kan jeg lese:
Made in Italy ?

Fadesen med det flotte Italienske Whisky glass, fikk Christian i betydelig lettere humør og han sa seg villig til å hjelpe meg med anmeldelsen av Laphroaigen.

Og dette ble konklusjonen:

Laphroaig Quarter Cask er en drøvelrøsker med en herlig dominerende smak av røyk og torv. Men også med en kjærkommen ettersmak av krydder, eple og pipetobakk som sitter lenge i munnen. En spenstig jævel fra vestkysten av Skottland. Lett å forelske seg i. Men pass på, den kraftige tilstedeværelsen av røyk og torv, sammen med whiskyens alkoholprosent gjør at Laphroaig virkelig er en drøvelrøsker.

Ja, for en whisky som holder 48 %, røsker godt..

Laphroaig er helt klart en maskulin whisky, for den maskuline. Det er som om håra på kassa gror i takt med at alkoholen sprer seg i årene. Ja, jeg tror faktisk at jeg kommer til å ha hår på ryggen innen at denne flasken er konsumert.

Vi ble enige om at å kalle Laphroaig Quarter Cask for en whisky for den viderekomne, kanskje blir litt feil. Laphroaig Quarter Cask, single Islay malt Scotch whisky, er en whisky du elsker enten du vet hvordan whisky skal smake eller ei.

Sum a`summarum, er Laphroaig Quarter Cask , single Islay malt Scotch whisky, en god Islay single malt. Med en lang ettersmak, kraftig røykduft, krydder og en sterk spritsmak som røsker i drøvelen. En Islay du må merke deg. En Islay som du garantert vil elske…

(Det hører jo med til historiens slutt, at etter et par glass med Laphroaig Quarter Cask, så reiste Christian hjem til sin gravide kone. Fult ut klar for å ta fatt på rollen som småbarnsfar.)

Laphroaig

Ble grunnlagt i 1820 og det sies at du ved å sende inn navnet ditt sammen med metalldekslet over korken, kan du bli en ’Friend of Laphroaig’. Da får du også skjøte på livstidsleie på en kvadratfot jord rett ved destilleriet. Laphroaig blir nå utelukkende modnet på bourbonfat, og den har de samme karakteristiske røykpregede egenskapene som sine naboer langs Islays sydkyst.

Caol Ila Cask Strength

På slutten av 1200-tallet, gjør Edvard I av England krav på Skottlands trone. Hensynsløst og brutalt blir det skotske folk holdt nede. Men William Wallace nekter å bøye seg for den urettmessige kongen. Han starter et opprør og bygger opp en hær av barske menn.

Før de skal ut i kamp mot den engelske hær ved Stirling, serverer William Wallace sinne menn «Caol Ila Cask Strength Islay Single Malt whisky»

Engelskmennene som på sin side bare drakk Engelsks te før slaget, ble knust.
England var ydmyket og William Wallace kunne ha invadert England med et hevet Skotsk Whiskyglass. Om han bare ikke hadde gått tom.

Selvsagt hadde ikke William Wallace en Caol Ila Cask Strength på den tiden.

Hadde han og hans menn hatt det, hadde de utviltsomt invadert London og trolig ikke stoppet før hele det britiske kontinentet hadde vært skotsk.
Men det som William Wallace ikke hadde, har jeg. En Caol Ila Cask Strength Single Malt.

En nettbestilling som jeg har ventet på i syv dager og syv netter.
Og i dag kom den.

Caol Ila Cask Strength Islay Single Malt
Islay/Skottland.
Laget av: Bygg, kildevann.
Alkoholinnhold: 55 %

En særpreget og maskulin single malt for den viderekomne. Strågul. Edel duft i en maskulin stil, mye røyk, trevirke, bål, sitrus, torv, petroleum, furunål og medisinskap. Bløtt fruktig anslag, ren og bløt stil, delikat og behagelig, velintegrert fatpreg, sitter lenge med litt torv og krydder i finishen.

Det var med en nesten seksuelt tilfresstillende følelse at jeg tok imot den lille firkantede pakken, som ekspeditrisen på vinmonopolet hadde hentet frem fra lageret.
Folk tenkte nok sitt der jeg sto og betraktet flasken min med et grådig blikk, bortgjemt i et av lokalets hjørner. Og nesten uten at jeg merket det, glapp det ut av meg, mens jeg strøk flasken ømt.

My precioussss.

Vel hjemme bygde jeg opp en viss spenning ved å ta meg god tid før jeg åpnet flasken.

Jeg har kanskje ventet i syv dager på denne Caol Ila`n, men den har ventet i ti år på meg.
Da skal man ikke gå for fort frem og hoppe over forspillet. Vi må bli bedre kjent først.

Etuiet som flasken kommer i, er stilig designet i sort. Flasken i seg selv er maskulin og røff, uten unødvendig dilldall og pynt. Etiketten er hvit med skriften Caol Ila Islay Single Malt skrevet i sort. Mens det er skrevet i rødt på tvers av flasken, som en advarsel,
Cask Strength 55%

På etuiet kan jeg lese at Caol Ila (utales « Cull Eela ») kommer fra gammel Keltisk, og betyr «Sound of Islay»

Sound of Islay, det klinger bra. Jeg føler at vi kjenner vær andre godt nok nå, så jeg tar den etterlengtete slurken og førsteinntrykk er at:

Til tross for sinne 55 % så forsvinnener spritens styrke i en femtredene kryddersmak.
En vanlig blendet whisky på 40%, føles antagelig sterkere en denne.

Tenkte jeg. Det var bare første inntrykket.
Umiddelbart etter at alkoholen var svelget, kjente jeg en varme som spredde seg fra ganen og opp til kinnet, for så å stoppe først ved øra. En liten rakker, en morsom liten rakker.

Caol Ila Cask Strength Islay Single Malt er ikke den whiskyen som jeg har likt best av Islay whiskyene. Den er ikke en "kose seg i mørket samens med en god bok og en singel malt" whisky, som Ardbeg eller Laphroaig er.

Men Caol Ila Cask Strength er en riktig så festlig singel malt med stor bredde, kraft og med en lang finish av røyk. En sprek whisky med høy alkohol prosent, men som jeg dog ikke syns at er for sterk. Så vist jeg har i et par dråper vann, er det ikke for å få svakere alkoholprosent, men for og fremheve whiskyens aroma og smaken.

( Men det skal nevnes, jeg foretrekker også denne bar;)

God fornøyelse..